Bonde

Bonde eller gårdbruker er en yrkestittel for en person som eier og driver et gårdsbruk, nå mer også brukt om en hvilken som helst person som driver et gårdbruk, uavhengig av eierskap. Gjennom forrige århundre dukket også begrepet småbruker opp i folks bevissthet, gårdbrukere som driver mindre gårdsbruk kalt småbruk.

Begrepet «bonde» stammer fra det norrønne ordet búandi via bóndi og betyr «boende», det vil si en person som eide mark og hadde hus der. Opprinnelig var dette en tittel av høy byrd på rangstigen, men siden har forståelsen av dette begrepet endret seg ganske betydelig i folks bevissthet. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom begrepet storbonde, som altså konkretiserer at bonden er en mektig person. Tidligere var tittelen i seg selv konkretisering god nok.

Historisk sett ble man ikke regnet som bonde før slekten hadde sittet som eiere av gården i minst fire generasjoner, et privilegium som bare var undt en fåtall personer i Norge før 1700. Som bonde hadde man på 1100-tallet rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 3 mark eller tilsvarende 321,48 gram sølv på på den tiden.

Før 1700 var det mer vanlig at såkalte leilendinger drev gårdene, som gjerne var eid av enten kirken, kronen eller adel og rikfolk. Dette var altså folk som leide skyldsatt jord av jordeieren, og de ble opprinnelig ikke regnet som bønder. Frem til innpå 1700-tallet var de fleste norske gårdbrukere leilendinger, men etter dette kom gårdene oftere over på vanlige folks hender, ofte bare som deler av det opprinnelige bruket. Historisk var det også odel på gårdene, og odelsretten sikret ved lov hvem og i hvilken arve- og slektssammenheng noen kunne bli eiere av et gårdsbruk. Odelsretten gjelder den dag i dag, men den har gjennomgått endringer. Tidligere var det eldste sønn som hadde odel, men nå er det eldste etterkommer – uansett kjønn. Den som i dag driver en gård uten eierskap blir gjerne kalt en forpakter.